Stille i skauen!

Sola skinner. Nå må jeg få utnyttet dagen! Jeg laget niste: varmet opp to tacolefser; en med skinke, ost og purre og en med en liten rest av litt stekt kjøttdeig fra i går + salatblader og litt tacosaus. Kjøpte meg en Farris og dro ut i skauen.

Snø er det ikke her sør. Det har regnet mye. Selv om det er et par dager siden forrige regnværsdag, er det fortsatt ganske vått i skauen. Vannene og bekkene går over sine bredder. Og stien er flere steder full av vannpytter og små bekker. Myrene er ikke til å komme over. Likevel var det fint ute i skauen i dag, sola varmet og det var ganske så vindstille.

Opp fra Nordre Lindalstjønn mot Stølsheia kom jeg over to spettmeiser (Sitta europaea) på leting etter mat. Denne arten som ofte finnes nær hus og mennesker, blir jeg alltid like glad over å se. Det er den eneste arten (i Norge) som kan gå med hodet først ned stammen på leting etter larver, insekter, edderkoppdyr og frø. De finner den maten som ligger under / i sprekker på undersiden av barkflak på furustammen. Denne arten finnes ofte ute i naturen sammen med trekryperen (Certhia familiaris) som alltid beveger seg oppover trestammene på leting etter larver, insekter, edderkopper som da ligger under / i sprekker på oversiden av de samme barkflakene. Er individer av disse artene sammen i en flokk vil de derfor ikke konkurrere om den samme føden.

Ellers var det temmelig lite liv å se. En liten flokk med meiser (Parus sp.) kom jeg over, ellers ingenting.

Jeg hadde med kamera og lekte meg med vann, lys - skygge, is, sola som speilte seg o.l.

Isen ligger tynn på Nordre Linddalstjønn.

I en nordhelling lå det hagl. Det har ikke vært like varmt og fint i hele vinter. 

En må gå litt utenfor stiene - det er ganske fuktig og sølete flere steder.

Godt det ligger planker over myra slik at det er mulig å gå over. 

Rev

Linddalen, tirsdag 11.12.12.
Det var ca 10 cm snø. Minus 10 grader Celcius. Skareføre. Men skaren holdt ikke et menneske. Det var litt tungt og gå, men det var godt å få brukt kroppen litt. Jeg fulgte stien som går forbi trappa opp til utkikkspunktet, og inn mot Søndre Linddalstjønn. Et annet menneske hadde gått før meg for et par dager siden. Det hadde snødd litt oppå sporene. Stien som går  innover til Søndre Linddalstjønn herfra, går gjennom et litt tett, tungt og mørkt skogsområde. Men jeg trives inni her. Da føler jeg at jeg er la-a-angt fra byen, selv om jeg bare har kjørt knappe fem minutter hjemmefra og satt bilen på veien til Rossevann. Stien går videre på sørsiden av Søndre Linddalstjønn og opp en bratt kleiv og  mot Rossevann. Det var is på Søndre Lindalstjønn. Det er litt trolsk inni her. Jeg venter stadig å få se både elg eller andre dyr. Og høre uglen tute. Kanskje lom? Gleder meg til våren!
Ved Søndre Linddalstjønn står det mange fine linder. De trives i bratte kleiver slik det er her. Solen stod i sør da jeg var der så det var skyggefullt og mørkt. Solen skinte på noen åser på andre siden av tjønnet. Det var flere meiseflokker i skogen og ravn som fløy over.
Langs stien hadde både mus og ekorn vært en tur og gått oppe på snøen for å finne mat - spor i snøen under noe grankjerr. Etter å ha passert Søndre Linddalstjønn og kleiva opp der vi etterhvert ser ned mot Rossevann, fant jeg spor etter en rev. Den hadde fulgt stien en kilometer eller så. Sporene var ikke gamle. Den hadde nok gått her tidlig i morges. Den hadde flere steder gått gjennom skaren, men der den hadde løpt oppå, var sporene fine. Den hadde nok hatt et stort markeringsbehov: for for hver hundrede meter bortover langs stien hadde den urinert på / ved små busker. I dette området; en slakk vestvendt skråning, er det mange fine bjørker. Skogen er litt mer åpen her enn i området på andre siden av Søndre Linddalstjønn. Deilig, rolig, avslappende og avstressende natur.