Rev2

Så ble det snøvær!
Minus 7 grader Celsius, men det føles som det dobbelte pga vinden og føyka.
En kort tur innover mot Søndre Linddalstjønn i Holskogen.
Ingen hadde gått før meg etter at det hadde begynt å snø.
Men jo!, her hadde rødreven vært på farten! Tydelige spor etter en liten luring langs stien. Snorrette spor slik reven setter etter seg.


Da jeg tok bildene nedenfor har jeg prøvd å stille tiden på eksponeringen slik at sporene / fotavtrykkene ville bli bedre synlig. Derfor er bildene nokså mørke.

Rødrevens spor er som en snor av perler der fotavtrykkene følger etter hverandre "som perler på en snor". Ikke så lett å se her.

Deilig tur i Linddalsheia.

Det har kommet litt snø siden jeg sist var ute i dette området. Det var et ti cm mykt snølag oppå skaren. 0 grader C. Deilig føre for truger. Men jeg gikk uten ski og uten truger. Jeg gikk opp de 260 trappetrinnene opp til platået med utsikt ut over byen og sjøen. Så gikk jeg innover. Stille - ikke en lyd annet enn vinden som rusket litt i greinene. Deilig! Her får jeg slappet av skikkelig, brukt kroppen og kjent på stillheten. Jeg fulgte langs toppen av skråningen ned mot Linddalen. Det var lite dyrespor her oppe. Jeg gikk forsiktig nedover fra platået, nedover mot  dalbunnen, kronglet meg vei mellom eik-, furu- og bjørketrær. Mange av trærne var tørre og visne. Bare stammene stod igjen. En annen turgåer hadde passert her relativt nylig. Flere knivkjuker stod på et dødt bjørketre. Spor etter mus som hadde  kommet opp fra gangene under snøen. Revespor. Det så ut til at reven hadde likt å følge spor etter folk. De ganske ferske sporene etter Mikkel fulgte litt gamle spor av folk nede i Linddalen ved Søndre Linddalstjønn. Den hadde markert relativt ofte langs "stien".

Trappa opp til platået opp Linddalsheia.

Utsikt mot byen.

Revespor?

Knivkjuke.

En loddrett bergvegg. Artig med alle istappene! 

Disse bildene er bare tatt med en mobiltelefon.

Jeg slapper av helt og fullstendig her ute i naturen. Stillheten og roen er deilig! Her ser jeg etter spor, fugler og dyr, og jeg ser etter blomster og sopp. Jeg ser etter lys / skygge virkninger. Her ute kan jeg være meg selv. Gå og fundere, men mest av alt ha sansene åpne og nyte stillheten. Jeg har alltid vært glad i natur og særlig i fugler. De kan fly! Det er noe spesielt med det. 

Linddalsheia 2

Ny tur til Linddalsheia. Denne gangen gikk jeg opp de 259 trinnene i trappa opp til utsiktspunktet i østenden av platået. Utsikten var fantastisk i dag også. Men selv om det var rimelig lite vind (nærmest vindstille) nede i dalen blåste det godt her oppe på 110 meters høyde o.h. Det var en kald vind. Jeg gikk vestover langs platået. Nede i dalen står furuene høye og fine og eik og andre varmekjære arter trives godt. Her oppe er det bare småvokst furu, bjørk og einer. Platået strekker seg omtrent 1 km fra utkikkspunktet og vest- nordvestover og er ca 300 - 400 meter bredt. Platået blir delt opp ved at det på tvers strekker seg noen søkk eller fuktige bekkedrag der eika har etablert seg. Her er det et litt varmere mikroklima enn oppe på platået, selv om det ikke er så dype søkkene.

Snøen ligger i dalene og i søkkene, men oppe på platået er det bare flekker igjen av den. Det har vært kuldegrader i noen dager med enda kaldere netter slik at skaren er blitt hardere og du tråkker ikke gjennom noe sted. Men skaren er også blitt glatt slik at jeg hadde ikke feste selv om skoene hadde gode spor. Det var skummelt glatt å gå nedover skråningen mot Linddalen og Linddalstjønna. Jeg ga opp det og gikk tilbake samme vei som jeg hadde kommet opp; nemlig trappa (selv om den var vanskeligere å finne fra denne siden).

Jeg passerte flere gamle spor etter rådyr og hare og mindre spor som kunne vært ekorn eller mus. Noen nøtteskriker / nøttekråker hørtes fra dalen nedenfor og en ravn fløy over.

Linddalsheia.

Tirsdag 08.01.13

Flott vær - endelig!
Etter en klatretur opp heia ble jeg velsignet med en fantastisk utsikt ut over byen og sjøen. Lindalsheia består av et platå med to mindre topper midt på platået. Der oppe fra så jeg byen, Varoddbrua og langt ut over sjøen. Og innover andre siden var det åser og daler så langt du kunne se. Linddalsheias to topper ligger på nesten 150 meter over havet og selve platået ligger på over 120 m.o.h. Linddalsheia rager derfor høyere enn de fleste andre åser og topper i området slik at du har god utsikt på klare dager. Det ligger jo også et utkikkstårn på vestsiden av heia med trapp opp fra Aberdalen.

Snøen lå fortsatt over det meste i dalen. Skareføre. Jeg gikk på beina. Uten ski. Det beste hadde nok vært truger, men de ligger på hytta på Røros. Jeg gikk utenfor løyper / sti. De fleste stedene bar skaren meg, men noen steder gikk jeg rett gjennom og havnet til knes i snøen. Høyere oppe hadde sola fått mer tak og svaberget lå bart.

Det er artig å se hvordan vegetasjonen endrer seg ettersom en beveger seg oppover i terrenget. Nede ved veien inn til Rossevann er det høyere trær med eik og bjørk som hovedarter, mens oppe på platået 60 meter høyere er det stort sett småvokst furuskog og einer som dominerer. Her oppe består bakken av blankskurt svaberg med myrdrag i mellom og mose og lyng som de viktigste plantesortene.

På vei opp og ned passerte jeg gamle spor etter harepus, både fotspor og gammel møkk. Oppe på toppen hørte jeg en svartspett og noen nøtteskriker / -kråker sine hese skrik fra dalen nedenfor. Jeg hørte også en toppmeistrille og ellers andre meiser fra noen trær:

http://www.fuglar.no/galleri/lyder.php


http://www.fuglar.no/galleri/lyder/Parus.cristatus.mp3