Inn til Kjosetjønn i Søgne.

Fin og lang tur.
Noen ganger i året, på høsten og vinteren, tar Jan Ivar Eeg og jeg noen turer sammen. Vi prater, slapper av og kommenterer ting vi ser og hører.

Vi startet opp ved Holskogveien der Tyskerstien begynner. Ved sørenden av Rossevann klatret vi opp åsen mot sørvest og gikk over åsen til Terjevann. Derfra gikk vi på stien langs vannet og inn gjennom Lyngbudalen til Kjosetjønn. Her hadde vi en fin rast med litt mat og drikke. Et bål og varm suppe.

Jan Ivar Eeg spiser litt suppe.

Bildet er tatt av Jan Ivar Eeg.

Det var blikkstille, røyken fra bålet seg ut over Kjosetjønn og la seg over vannspeilet.

Barlind ( Taxus baccata) er det mye av i Lyngbudalen som vi gikk gjennom før vi kom til Kjosetjønn. Det er derfor dette området er vernet. Et litt trangt (og på grunn av alt regnet), et ganske fuktig søkk som det er krunglete og vanskelig å gå gjennom. Her nede hvor sola ikke har tatt noe særlig, ligger frosten fortsatt i tolv tiden på dagen, og det er ganske glatt. Vi må klatre over større og mindre steiner, vasse over bekkesig og myrlendte områder.



Fugl:
Nøtteskrike (Garrulus glandarius) ble hørt ved Tyskerstien.
Ravn (Corvus corax) 1 individ fløy over.
Fuglekonge (Regulus regulus): Noen individer ble hørt inne i skauen.
Spettmeis (Sitta europaea): Ett individ på matsøk.

Sandvigdalsheia

Endelig ble det bedre vær! Det har regnet i mange dager / uker. Vinteren er blitt til regntid!
Jeg fortsetter å utforske området mellom Aberdalen og Terjevann og i dag gikk jeg oppover fra Sandviga / Holskogen og fulgte Tyskerstien et lite stykke oppover. Der det går av en sti til høyre, oppover fra Sandvigdalen, tok jeg av og fulgte oppover åssiden. Det gikk en umerket sti oppover. Stien svingte mer og mer sørover. Det ble etterhvert bratte åser på begge sider. Terrenget flatet litt ut og åpnet seg og jeg stod på en åpen slette med et gammelt hus og noe som så ut som et treningsområde for hester og / eller hunder. Jeg hadde kommet inn i Bjørndalen. Derfra fulgte jeg en sti oppover mot toppen av åskammen. Det tok ikke lang tid før jeg kunne ta en rast oppe på toppen. Jeg var kommet opp på toppen av Sandvigdalsheia!

Derfra var det fin utsikt ut over sjøen.

Her oppe tok jeg en rast med litt varm mat:

Bunnsjiktet består av forskjellige moser, bl.a. bjørnemoser, sigdmoser og torvmoser. Bakken er full av brune / orange eikeblader og det er vått etter alt regnet som har falt ned.

Oppover i lia opp mot toppen er det for det meste blåbærlyng og en del bregner i feltsjiktet utenfor stien.

I busksjiktet er det en del einer.

Skogen består hovedsaklig av eik med noe furu og noen bjørker her og der.

Bildene nedenfor er tatt fra bunnen av dalen; nede ved Tyskerstien. Her går bekken fra Rossevann ned til sjøen. og møter en bekk som kommer fra Skarkeheia. Siden to bekker møtes her er det fuktig og da trives grantrærne! Her står granene tett og det er ikke mye lys på bakkenivå. Her ligger granbarnålene tett på bakken og råtner og av planter er det bare mose som trives. De vokser i kanten av bekken.

Bjørnemoser (Polytrichum sp.) med sporehus:

Stien her er ganske bred, men svært fuktig!

Tyskerstien

Tyskerstien: Dette er en lang tur hvis en går den hele veien.

11.11.15: Jeg satte bilen fra meg på/ved kystriksveien ved Sandvigdalsbukta i Holskogen. Gikk oppover dalen på stien som tyskerne laget under krigen. Den fulgte bekken som har sitt utgangspunkt i Rossevann. Flere troster fôr skremt opp fra buskene. Dette var en ny sti og et nytt område for meg. Jeg elsker å finne nye områder å utforske.

Det har regnet mye i det siste og det var svært vått. Det var sleipt og litt vanskelig å gå, men det var ellers en ganske enkel sti å følge der den gikk i bunnen av dalen.

Skauen bestod av mye edelløvtrær, særlig eik og lenger opp i skråningene stod furuer.

I skråningene opp mot toppene var blåbærlyng den viktigste arten i feltsjiktet. De stod der med de grønne, bladløse stilkene  Og i de nordvendte, fuktige skråningene trivdes bregner og mose. Store og små steiner i urene var overgrodd med mose og lav.
Moser og bregner stod irrgrønne og lyste opp på den ellers så gule/gulbrune bakken. Det visne gresset i bunnen av dalen der stien gikk var gult. Bakken og stien var overstrødd med blader i gulbrune og rødbrune sjateringer.

Furumose og bjørnemose sp. var de mosene jeg tror jeg gjenkjente. Forskjellige typer bregner, bl. a. ormegras.

Det var mye vann på stien.

Mange fine farger:

Tyskerstien ble som navnet forteller, bygd av tyskerne under andre verdenskrig. Den skulle brukes til å forflytte tropper fra den sterkt befestede Brennåsen og ut til Sandvigdalen. Flere steder langs Rossevannet finner vi små forsvarsstillinger for vaktposter. Det var også bygd stillinger i området rundt Paltosken. Egentlig var dette den vestlige forsvarslinja for Kristiansand – også kalt «Vestfronten». Allerede før krigen hadde det norske forsvaret utarbeidet planer for Vestfronten – planer som tyskerne overtok og realiserte. Opprinnelig skulle Tyskerstien vært to meter bred, og den bredde fikk den inn Sandvigdalen. Men lenger inne i det vanskelige terrenget gikk arbeidet seint. Anleggsfolkene brukte jo «nesten en halv dag» på å gå frem og tilbake. Derfor ble stien en snau meter bred, men fint oppbygd med kantsteiner og trapper. Kilder: http://www.nb.no/nbsok/nb/d32241f2e7174823158222dc2d0e13a8?index=0#41